På trykk i Aftenbladet

Utvalgte tekster fra Stavanger Aftenblad

Kjære Jørg! - 24/7 - '37

Kjære Jørg! Far hadde leiet en hytte på Ådneram i Sirdalen. Lørdag 3. juli tok vi rutebilen op. Det var langt, 16 mil var det. Jeg var god hele tiden. Vi drakk på brus og spiste på kaker og jordbær. Endelig var vi fremme. Du kan tro det er en fin hytte. Den ligger så fint til med bjørkeskog omkring. Og en sjelden fin utsikt. Her er 4 køier, et langbord, stoler og benker og et lite kjøkken. Vi spiste godt, og efterpå gikk vi til køis.

Søndag morgen våknet vi i strålende solskinn. Hver eftermiddag når det er fint vær tar vi niste og badetøj med og drar på tur. Her er mange fjellvann. Der bader vi, ror og fisker. Du kan tro far og Knut er gode å fiske. En eftermiddag fisket de med oder og fikk 15 fine ørreter. Mor, Astrid og jeg satt og så på. Du kan tro det var kjekt å se når ørreten hoppet og spratt for å komme sig løs. Buskapen gikk på beitene på den andre siden av vannet. Og gjøken gol. Å du, så kjekt det var.

Men i dag er det regn. Far ligger i køien og leser og røker. Knut er nede på gården hos kameratene. De er fra Bergen, født i Amerika og bor i Stavanger. Vi skal bo her i tre uker. Men det er bare for lite, for vi liker oss så godt.

Om å utfordre det velkjente - 31/10 - '20

Det pågår for tiden et studentvalg ved UiS, og som et tiltak for å øke valgoppslutningen ble det i år besluttet at de ulike listene skulle markedsføres via UiS' egen instagramkonto. Av de seks listene som stiller til valg ble det tirsdag kveld besluttet at tilbudet ikke skulle gjelde Kontrær Liste, som dermed opplevde å bli sensurert uten at noen videre begrunnelse ble gitt. Bildet (som ligger vedlagt) brøt ikke med noen av de avtalte retningslinjene, og vi stiller derfor spørsmål med hvorfor universitetet deltar i aktiviteter som vil påvirke resultatet i et demokratisk valg.

Det har ikke lyktes oss å få klarhet i akkurat hva det er som universitetet ikke vil vedkjenne seg. Om det, mon tro, er studentdemokratiet som ikke er striglet nok. Men så lenge praksisen vedvarer er det vår klare anbefaling at flosklene om "skamløst engasjement" og å "utfordre det velkjente" tones ned i universitetets kommunikasjon.

Fete gullrammer eller tomme bilderammer? - 30/11 - '23

Borgen er på krigsstien igjen, for den folkekjære maleren Storm Juliussen har stilt ut bilder som folk liker. Hvis Storm Juliussen skal lage ting som folk vil ha på veggen, bør han finne seg en annen bransje.

Når Borgen besøker et galleri forventer han nok å se gjenstander fra dagliglivet, gjerne en sko, som i sin sammensetning viser med implikasjon hva man skal tenke om samfunnet. Tyggemotstand, i motsetning til den servile og bedagelige håndverksmalingen.

Kunsten rører ved oss, selve sjelen blir tatt i strupetak når statsstøttede kunstnere nok et år har avstedkommet en opp-ned blomsterpotte, eller et luftfilter med trerot. Nervene er satt i høyspenn når man tar inn over seg kunsten for å tolke dens budskap. Er det kritikk av samfunnet i år også? Eller hinter kanskje installasjonen om at sløseriomburdsmannens adventskalender var urettferdig? Kun Borgen vet.

Det kulturelle forfallet kan knapt tenkes tydeligere enn når mennesket av det 21. århundret stadig dveler ved spørsmål om tro og håp, liv og død («Kall på meg på naadens dag»). Der hvor den jødiske bruden pirker i overflaten, går Borgen dypere, for Borgen er månedens elev, og i fjor lærte han om skatteparadiser. En tom bilderammen tok tidsånden sånn på kornet at han rundhåndet trillet fem på terningen. Utstillingen aktualiserte temaet kun seks år etter 'Panama Papers', og manet til interessante diskusjoner om markedskreftene - omtrent som på KåKånomics.

Mon tro har ikke Storm Juliussen "satt natur og kultur inn i en balansert helhet og nærhet til hverandre", slik som "Luftfilter, trerot og steingods" fra 2018? For kunsten skal ha tyggemotstand.

Det enkle faktum at vanlige folk kan finne disse problemstillingene fullstendig uinteressante og intetsigende, er tilsynelatende ikke vurdert. Finnes det for eksempel noe større gjesp enn provoserende kunst?

Et tydeligere slag under beltestedet kan knapt tenkes i kunstens verden. For den frie kunstner må følge oppskriften hvis han skal være fri. Borgen tegner opp skillet med begrepene 'kitsch' og 'kunst'. Etter hva man kan lese er 'kitsch' det som folk liker, mens kunst er hva folk burde like. Hvorfor det er sånn, evner ikke Borgen å formidle, men det har visst noe med julelys å gjøre.

En som er mindre opptatt av julelys i sin forståelse av saken er Odd Nerdrum. Nerdrum ser 'kunst' som et forholdsvis nytt fenomen, og tar gammelmestere som Titian, Rembrandt og Caravaggio til inntekt for kitschen. Redegjørelsen er enkel; kunstens dogmer bryter med den tradisjonelle malingen, eller - kunsten blir antitesen til håndverket:

Kunsten må speile samtiden for å ha verdi: "(...) den later som om kopiering av gamle motiver, stilarter og motivtyper ikke bare er like gyldige som samtidens kunstuttrykk, men faktisk bedre."

Kunsten må være original og ikke være inderlig: "I malerier reduseres motivene til forterpede klisjéer, for eksempel i form av romantiske, sødmefylte og lysdryppende landskaper, sentimentale svisker."

Kunsten skal ikke imitere: "Vår tids marinemaleri er et godt eksempel, der utøverne brisker seg med lånte fjær fra gammel kunst og kverner ut bilder som rene kopimaskiner (...)"

Dette blir lagt til grunne som aksiomer, men leseren får aldri inntrykk av at Borgen har gjort seg dypere refleksjoner om hvorfor han mener dette. Tvert imot følger anmeldelsen et forutsigbart manuskript, og når alt kommer til alt, kan det virke som om kunstens egentlige rolle er å være ekskluderende og forbeholdt de få. Eller - når kunst blir en identitetsmarkør, blir kvaliteten omvendt proporsjonal med appellen. Kunsten blir selve lakmustesten, og er på sitt beste når den tydeligst skiller de innvidde fra de uinnvidde.

Som leser må jeg spørre av nysgjerrighet, har Borgen et budskap som går dypere enn dette?